I Norge opplever 1 av 10 kvinner å bli voldtatt, 9 av 10 anmelder ikke voldtekten. Hvorfor tror dere at det er så lavt tall av de som anmelder? Jo fordi at i voldtektssaker, så er det ofte ofret som får alt skylden. Folk sier du hadde ikke trengt å vært så full, eller å gått kledd så utfordrende. Selv politiet kommer med tips til 16 år gamle russejenter, bruk sykkelbukse så blir det vanskeligere å voldta deg. Den setningen der, den gjør så vondt i meg. Her ber vi unge jenter om å kle seg i sykkelbukse, isteden for å forbedre sexual undervisningen i skolen etc.
Jeg har valgt å dele litt om min historie etter gårsdagens flotte appell av ei jeg har blitt kjent med via politikken. Jeg er en av de som har opplevd det. Jeg har aldri kalt det en voldtekt foran familien min, da jeg alltid har følt at det var min skyld. Det finnes nok mange kvinner rundt i verden i samme båt, som skammer seg over at akkurat de ble voldtatt, det er liksom ikke helt uten skam når man er full å ikke har kontroll lengre. Bare det å ta telefonen til bensinstasjonene i området å spørre etter angrepille, det var så vondt og så flaut. Fyren som gjorde det påsto at han hadde sterilisert seg, men etter at han gjorde det mot meg så har jeg ikke stolt på han. Så jeg tok den pillen, for sikkerhetsskyld. Fortsatt tenker jeg ofte på den natta, spesielt når jeg tenker på framtidig kjæreste. Jeg fikk min jomfrudom revet vekk fra meg, det første minnet jeg fikk med sex var et vondt ett. Det burde ikke skje at andre kvinner opplever det samme som meg, det er min kropp å jeg bestemmer over den.
Han som voldtok meg brukte å handle hos oss på butikken, å første gang jeg så han så løp jeg ut på lageret å bare satt meg lamslått ute i varemottaket. Det er kanskje feil av meg som arbeidstaker å bare gå fra arbeidsoppgavene mine men hodet og kroppen ville bare vekk. Det var som om at det ikke var jeg som bestemte lenger, alt gikk helt på autopilot. Jeg har aldri fortalt at jeg gjorde det til de jeg jobbet med. Jeg merker at dette innlegget er veldig tøft for meg å skrive. Jeg sitter her med en klump i halsen og en klump i magen.
Igår i 8.Mars toget så gikk vi med munnbind for å støtte de som ikke kan snakke ut om det som har skjedd med de, så nå har jeg bestemt meg for at jeg skal ta av munnbindet å snakke om det her på bloggen. Kanskje er det ei i samme båt som meg, som trenger oppmuntring eller å se at vi er flere.
Ting ser mørkt ut av og til, men så lysner det. Jeg vil bare be deg om en ting, ikke skyld på deg selv. Det var ikke din feil, det må du alltid huske.
Masse klemmer fra meg.
My not so perfect life
fredag 9. mars 2018
tirsdag 4. oktober 2016
I have never talked about this with anyone.
When I was 14 I lived in foster care and I was passionately interested in working on boats. So I met this guy who worked on one online. We would talk about boats for hours and stuff. Until he started asking me for nudes, at first I was very reluctant with it, but I never fully understood the risk or that he was a predator. So when my foster mum went through my phone a few months later discovering all the stuff on my phone, she got pissed and called my real mum. I think they filed a police report or threatened to tell his employer what he was up to while at work. The worst thing actually is that I got pissed at them for "breaking it up" now almost 10 years later I get sick to my stomach just thinking about it. So to all you young girls and teenagers, if you are asked to take uncomfortable pictures of yourselves please tell an adult. If it's a parent, a grandparent, an aunt or uncle, a teacher or the school nurse just do it. Don't keep it to yourself and think it's normal because it's not. Please get help, and if one girl tells one of her guardians it might help other girls who fell victim to the same person.
Hugs and kisses
Nina
Hugs and kisses
Nina
onsdag 14. september 2016
Think before you make asshole comments about others.
When Jasper first signed for Barcelona, I got so much hate on Instagram from their fans just for supporting him. When you send hate to someone and bully them, do you ever think about what it does to a person? The girl you called fat, she might be fat because she overate because of assholes like you that made her feel so bad about herself, that her only way to cope was to eat. Maybe she even suffers from an eating disorder. Maybe she has been bullied since she was a kid, but you bully her just because of her meanings and her looks. Maybe she grew up in foster care or lost a parent, you never know what happened to a person. So stop bullying them, bullying is for stupid people anyway.
I was bullied for 10 years at school. I lived in foster care, I played with Lego and dolls until I was in high school because it was the only thing that made me feel safe. As I grew older and moved away from home I got more depressed, until I started watching Jasper play for Ajax. It helped me get through some real shit. My biggest dream was to see him play in the Amsterdam ArenA and even that is something I get bullied for. I would give my left kidney to get his shirt. I have had to teach myself how to be a person, and how to have empathy for others, because my parents never learned me that. My mum placed me in an institution for kids with severe disabilities just to get away from me. You know even though she treated me like crap, I still love her because she is my mum. I struggle every day to cope with everything, I try to lose weight but some days are harder than others.
lørdag 28. mars 2015
Ei 8 år gammel jente og bygdedyret.
Når jeg var 8 år flyttet jeg til et tettsted, dette tettstedet hadde lenge vært kjent for å ha et fælt bygdedyr. Både barn og voksne opplevde utfrysning i sosiale sammensetninger. Min mor var ung og alenemor. Det første møtet jeg hadde med bygdedyret, var når jeg ville spille fotball på lokallaget. Jeg og mamma møtte opp på kontoret til klubben, jeg presenterte meg selv å sa jeg ville begynne på fotball. Svaret jeg fikk var et surt vi har ikke jentelag eller plass til deg. 2 mnd var det bilde av jentelaget for mitt årskull i avisa. De hadde deltatt på turnering, å lokalavisen hadde dekket den. Siden da har jeg ikke turt å begynne på organisert idrett. Jeg synes ikke utestegning fra barneidretten skal finnes, å hvertfall ikke skapes av voksenpersoner.
søndag 4. januar 2015
Det store stygge sosial angst trollet.
Min største frykt er å delta sosialt i ting. Det er alt fra å snakke med ukjente til å ringe i telefonen. Jeg føler hele tiden ingen liker meg, å det er iallefall ingen som vil ha noe med meg å gjøre. De få jeg kjenner og prater med, kaller meg ei sprudlende og glad jente. Virkeligheten er noe helt annet, jeg er hun creepy som ikke prater. Jeg observerer folk fra avstand, å ser fort hvem som har det dårlig. Jeg har jobbet på samme arbeidsplass i 2 år nå, å fortsatt sliter jeg veldig med det å snakke med kollegaer. Jeg tenker mye før jobb, om hva jeg skal si når en kunde spør. Jeg er kronisk redd for å drite på draget. Jeg skulle virkelig ønske jeg klarte å prate, å ikke bare tenke på det. For i det øyeblikket jeg må prate med ukjente, så går hjernen helt i vranglås å jeg klarer ikke si mye. Jeg vet ikke en gang hva jeg skal snakke om. Jeg suger big time på small talk. Jeg hører stadig at jeg må få meg venner, men jeg sliter med å se at folk vil være sammen med meg. Jeg har liksom ingenting å gi til andre. Det forsterkes nok av at jeg er ganske ensom. Jeg vil vinne over dette trollet, men hvor begynner man?
fredag 14. november 2014
Å drukne i sine egne følelser.
Jeg er veldig langt nede i disse dager, bare det å stå opp er en kamp. Det er som at kroppen bare liksom er der, men hjernen er et helt annet sted. Har merka det at jeg blir mer aggresiv og tar lettere til tårene om dagen. Jeg er som et hus fylt av dynamitt, en fyrstikk å alt eksploderer. Var hos legen for noen uker siden, da jeg tror deperesjonen snart tar overhånd i kroppen min. Hun sa det at jeg virket aggressiv, men samtidig smart å skjønner mye mer enn jeg gir utrykk for, Jeg skjønner det meste av dritten som skjer akkurat nå. Min største frykt er å bli henvist til DPS igjen, etter i selvmordsforsøket mitt i romjula. Da jeg fikk svar på henvisningen fra DPS om at de hadde ingen tilbud som kunne hjelpe meg. Føler meg som om at jeg faller mellom 2 stoler i helsevesenet og kommunen. Det eneste tilbudet jeg har pr dags dato er 2 timer i uka med kommunens oppfølgingstjeneste, etter mitt første selvmordsforsøk. Det er ikke nok, jeg trenger mer hjelp. Helst av spesialhelsetjenesten, å mer enn de kan tilby her pr dags dato. Jeg har vært veldig klar på det at, jeg tar ikke medisin før det foreligger en skikkelig evaluering. Jeg føler meg veldig nedenfor, å har mye selvmordstanker. En ting jeg er stolt av nå som jeg har en tøff periode, jeg har klart å latt være å kutte meg på over 1 mnd. Må bare bite tennene sammen å håpe på bedre dager,
lørdag 8. november 2014
Den store stygge ulven i skolegården.
Er det noen her som har blitt mobbet? Noen som kjenner den ekle følelsen inni seg? Vel det har jeg blitt, å i en alder av 21 sitter det fortsatt hardt i. Jeg har prøvd mye rart for at jeg tror det blir bedre, selvmordsforsøk og selvskading er noen av de tingene. Jeg sliter selv med ettervirkninger av mobbing, det skal ikke mye til for å sende meg rett tilbake til skolegården der jeg var skolens hakkekylling. Jeg har aldri vært særlig flink til å si ifra på en skikkelig måte, jeg har reagert med sinne og tårer for helt enkle ting. Jeg var en av ungene som ble misforstått, jeg var aldri slem. Jeg bare klarte ikke å reagere anderledes når jeg hadde det vondt. Jeg var hun som kunne eksplodere bare du så på meg. Hun som slo til folk uten grunn. Altså både et offer for mobbing, og en mobber selv. Jeg hadde aldri en lett barndom, jeg byttet skole 5 ganger i løpet av grunnskolen. Å på hver av de nye skolene, sto der klar en gjeng til å mobbe meg. Enten fordi jeg var stygg eller fordi jeg ikke hadde rett på å gå der. Det er kun en skole av de 5 jeg har gått på, der elevene har tatt meg inn i varmen. Der ble jeg ikke mobbet, men oppfordret til å være sammen med de. Lærerne var forståelsesfulle, å hadde hatt ukentlig kommunikasjon med foreldrene siden 1.klasse. Der foreldre og lærere lærte ungene fra dag 1 at man inkluderer alle. Om du ser noen som er litt triste, spør hvordan det går. Dagen blir ofte lettere av at noen bryr seg litt. Tenk så lite det koster å bry seg.
Dette er meg som 11 åring på tur med en av de eneste skolene jeg trivdes på.
Dette er meg som 11 åring på tur med en av de eneste skolene jeg trivdes på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)


