I Norge opplever 1 av 10 kvinner å bli voldtatt, 9 av 10 anmelder ikke voldtekten. Hvorfor tror dere at det er så lavt tall av de som anmelder? Jo fordi at i voldtektssaker, så er det ofte ofret som får alt skylden. Folk sier du hadde ikke trengt å vært så full, eller å gått kledd så utfordrende. Selv politiet kommer med tips til 16 år gamle russejenter, bruk sykkelbukse så blir det vanskeligere å voldta deg. Den setningen der, den gjør så vondt i meg. Her ber vi unge jenter om å kle seg i sykkelbukse, isteden for å forbedre sexual undervisningen i skolen etc.
Jeg har valgt å dele litt om min historie etter gårsdagens flotte appell av ei jeg har blitt kjent med via politikken. Jeg er en av de som har opplevd det. Jeg har aldri kalt det en voldtekt foran familien min, da jeg alltid har følt at det var min skyld. Det finnes nok mange kvinner rundt i verden i samme båt, som skammer seg over at akkurat de ble voldtatt, det er liksom ikke helt uten skam når man er full å ikke har kontroll lengre. Bare det å ta telefonen til bensinstasjonene i området å spørre etter angrepille, det var så vondt og så flaut. Fyren som gjorde det påsto at han hadde sterilisert seg, men etter at han gjorde det mot meg så har jeg ikke stolt på han. Så jeg tok den pillen, for sikkerhetsskyld. Fortsatt tenker jeg ofte på den natta, spesielt når jeg tenker på framtidig kjæreste. Jeg fikk min jomfrudom revet vekk fra meg, det første minnet jeg fikk med sex var et vondt ett. Det burde ikke skje at andre kvinner opplever det samme som meg, det er min kropp å jeg bestemmer over den.
Han som voldtok meg brukte å handle hos oss på butikken, å første gang jeg så han så løp jeg ut på lageret å bare satt meg lamslått ute i varemottaket. Det er kanskje feil av meg som arbeidstaker å bare gå fra arbeidsoppgavene mine men hodet og kroppen ville bare vekk. Det var som om at det ikke var jeg som bestemte lenger, alt gikk helt på autopilot. Jeg har aldri fortalt at jeg gjorde det til de jeg jobbet med. Jeg merker at dette innlegget er veldig tøft for meg å skrive. Jeg sitter her med en klump i halsen og en klump i magen.
Igår i 8.Mars toget så gikk vi med munnbind for å støtte de som ikke kan snakke ut om det som har skjedd med de, så nå har jeg bestemt meg for at jeg skal ta av munnbindet å snakke om det her på bloggen. Kanskje er det ei i samme båt som meg, som trenger oppmuntring eller å se at vi er flere.
Ting ser mørkt ut av og til, men så lysner det. Jeg vil bare be deg om en ting, ikke skyld på deg selv. Det var ikke din feil, det må du alltid huske.
Masse klemmer fra meg.